Vi har fått en del spørsmål på e-post og sosiale medier om hvordan vi har gjennomført undersøkelsen blant tiggere i Oslo. Jeg har prøvd å oppsummere noen av dem her i følgende hovedkategorier:
Hvordan kan man forske på menneskehandel?
Hvorfor nettverksrekruttering?
Blir data dårligere om man betaler folk for å svare på en undersøkelse?
Lyger ikke alle sigøynere?
Det Fafo skriver stemmer ikke med det folk ser på gata. Hvordan kan vi beskrive en helt annen virkelighet enn det mange andre ser, og påstå at det er vi som har rett?
Hvordan kan man forske på menneskehandel?
Når man skal si noe om tvang, utnytting og menneskehandel i ulike markeder kan det være nyttig og skille mellom to hovedgrupper av ofre for menneskehandel; noen opplever en utnyttende relasjon, men der utnytting er så vanlig i det miljøet de er i, at de ikke opplever det som tabu. Og så har du andre som holdes i en overgrepssituasjon med tvang og trusler. Den første typen hørte jeg mye om i intervjuene jeg gjorde blant arbeidsmigranter i Ukraina. Utrolig mange fortalte at de reiste til Europa med hjelp av bakmenn, som satte dem i arbeid hvor de hadde ekstremt lange arbeidsdager, helt uforsvarlige boforhold, lave lønninger eller lønninger som aldri ble utbetalt. En dame på godt over 60 holdt på å le seg i hjel, mens hun fortalte om hvordan hun lå oppunder taket i en varebil på vei over grensen til Polen en gang. Fortvilte menn fortalte om hvordan de jobbet i ukevis før de innså at de ikke kom til å få betalt. En kul gammel dame fortalte hvordan de organiserte flukten fra en gård der hun og 9 andre ble sperret inne og tvunget til å jobbe. Jeg har nesten ikke ett intervju i dette materialet der det ikke er en menneskehandelshistorie.
At noen snakker åpent om utnytting opplevde vi også i deler av (det mindre organiserte) prostitusjonsmarkedet. Migrantkvinner i prostitusjon lever ofte isolert fra andre i storsamfunnet, og slutter ofte å stille spørsmål ved de maktovergrepene de blir utsatt for. De aksepterer at det er halliker (i alle fall i starten), at halliken skal ha penger av dem, og at halliken har makt til å definere hvilke kunder de skal ha og når de skal jobbe. Fordi de tar det som en selvfølge snakker de ganske åpent om dette. Vi fikk høre om gode halliker og dårlige halliker, vanskeligheter med tilbakebetaling av gjeld, ulike konsekvenser av manglende tilbakebetaling og om sikkerhetsutfordringer når de ikke fikk bestemme kundene selv. Og da jeg intervjuet menn i Pattaya ble jeg fortalt langt flere overgrepshistorier enn jeg ønsket å høre. Jeg tror de ville at jeg skulle bekrefte at det var greit. Alt dette forteller jeg for å illustrere at folk ofte forteller helt åpent om etablerte sosiale praksiser – også handlinger som vi ser på som både stigmatiserte og ulovlige.
Men så har vi de menneskehandelstilfellene der mennesker holdes med makt og trusler. Der er det både etiske og metodiske grunner til at vi skal holde oss langt unna. Slikt skal politiet avdekke – ikke vi. Men vi får ofte tilgang til slike historier i ettertid. Når noen har kommet seg unna. Her er tidligere ofre den viktigste gruppen vi får informasjon fra. Det finnes kanskje noen religiøse sekter som holder folk med makt helle livet. Men det er nok ikke så vanlig på menneskehandlesfeltet. På et eller annet tidspunkt slipper folk ut. Og da forteller de av og til. Men ofte er historiene fremdeles ganske dårlige.
Derfor er vi avhengig av observasjoner, og informasjon fra folk som jobber tett med gruppen. Da vi gjorde kartlegging av gateprostitusjon i 2004 kom vi i kontakt med de fleste prostituerte i Oslo, med hjelp av pro-senteret sine sosialarbeidere. Men de rumenske og bulgarske prostituerte fikk vi aldri informasjon om. Kun nasjonalitet. Og hvilken gate de stod i. Men det at de ikke fikk snakke med oss – og måten de ble passet på – ga oss jo mye informasjon i seg selv.
Hvorfor nettverksrekruttering?
Vi brukte nettverksrekruttering for første gang på migranter da vi gjennomførte en undersøkelse av arbeids og levekår blant polske arbeidsmigranter. Først skulle vi bare teste ut om det gikk an å bruke denne metoden (fram til da hadde den hovedsaklig vært brukt i epidemiologi, hvor den er mye brukt på HIV/AIDS estimering i ulike vanskelig tilgjengelige populasjoner). Vi så imidelertid fort at dette var ganske genialt – vi startet med noen enkeltindivider, som så rekrutterte 2 nye hver, som så rekrutterte 2 til. Og vi kunne sitte i intervjulokalene og følge med på hvordan surveyen vår gikk fra gruppe til gruppe, og ga oss innsyn i den store variasjonen blant polske arbeidsmigranter. Det kom inn bygningsarbeidere og au-pairs, skumle menn med tattoveringer som intervjuerne mente var typiske for folk i fengsel, husmødre, studenter og mange andre. Og det kule er at metoden – gitt at noen forutsetninger er møtt – klarer å bruke informasjon om hvordan folk rekrutterer (og størrelsen på nettverket), til å si noe om sammensetningen i populasjonen. Vil dere vite mer om metoden må dere lese boken vi har utgitt om dette. http://www.palgrave.com/us/book/9781137363602
Men økonomiske insentiver er en forutsetning for at metoden skal fungere. Og det at vi har betalt for intervju er det mange som har reagert på – det skriver jeg om under. Men dere kan jo godt reflektere litt på hvorfor ingen reagerte på metoden og betalingen da vi gjorde dette blant polakker. Vi skrev om organisering, og utnytting da også.
Blir data dårligere om man betaler folk for å svare på en undersøkelse?
Det er to aspekter av datakvalitet vi kan se på her; representativitet i utvalget og kvalitet på svarene som gis. Hovedgrunnen til at vi betaler er at det ellers ikke ville vært mange som var villig til å sette av tid til å la seg intervjue – vi får et skjevt utvalg. Det er ikke så lett å kartlegge frafall i undersøkelser – de som ikke svarer har vi jo per definisjon lite informasjon om. Men noen undersøkelser finnes det. Og en av de tingene man har funnet er at folk med lite utdannelse, og ressurser, og som ikke er spesielt opptatt av undersøkelsen, har lavere sannsynlighet får å bli intervjuet om man ikke betaler – men at deltakelsen øker både blant de som har utdannelse, men særlig blant de uten utdannelse om man betaler.
Jeg synes også at kvaliteten på intervjuet blir bedre om man betaler – folk blir mindre rastløse og tar seg mer tid til å tenke seg om og svare skikkelig om du kan betale dem for å komme til deg når det passer dem (slik vi gjør i RDS). I andre spørreundersøkelser risikerer vi å ringe opp noen som står og lager middag, eller banker på døren rett etter at ungene er lagt. Da er ikke folk like velvillige – da får du dårligere data.
Mange tror at folk ikke lenger forteller sannheten om man betaler for intervjuer. Og selvsagt – om du ber dem lyve for deg så gjør de kanskje det. Men det er egentlig ikke noe poeng å betale folk for å komme inn og lyve i RDS. En av grunnene til at RDS brukes på marginaliserte populasjoner er at man får data som er helt anonyme – dvs ingen kan spore svarene vi har tilbake til de vi intervjuet. Så om vi hadde villet manipulere data, ville vi nok ikke brukt penger på feltarbeid – men diktet opp datasettet. I alle intervjusituasjoner er det en utfordring at mange respondenter prøver å svare ”rett” eller det de tror du vil høre. Det kan skje i alle intervjuer – helt uavhengig av hvordan man rekrutterer. Derfor er spørsmål formuleringer og intervjuer opplæring veldig viktig. Og bruker man økonomiske incentiver kan det være lurt å gi dem pengene før intervjuet.
Men om folk tror at vi presenterer manipulerte data, så hjelper det ikke så mye hva jeg sier. Og at det er så mange som tror at vi rett og slett har manipulerte svarene for å få et spesielt resultat, vitner om en utrolig tynnslitt tillit til forskere. Å bli beskyldt for å være metodisk svak er ille nok. Men å bli fremstilt som en som bevisst manipulerer data er ubehagelig. Det hjelper ikke når ulike samfunndebattanter og politikere fyrer opp under denne forståelsen.
Er det noe poeng å intervjue sigøynere?
Og til slutt, det som kanskje er den mest vanlige innvendingen, men som mange ikke tør å si høyt; er det egentlig mulig å intervjue sigøynere? Hvorfor skulle de fortelle oss noe som helst? Og ja – vi tenkte det samme selv. Jeg har jobbet med mange ulike spørreundersøkelser, men da vi fikk inn disse dataene var noe av det første jeg gjorde å sjekke hvor mye de løy. Det har jeg aldri gjort før. En ting jeg sjekket var: når vi spør tiggerne om de er redd barna deres hjemme er sultne, om de har mobiltelefon, om de har innlagt vann i huset hjemme, om de er syke og lignende ting, gir de oss da en overdrevet elendighetsbeskrivelse? Jeg forventet å finne en gruppe respondenter som hang fast i ”tiggerhistorien”, hvor de ikke har gitt opp at vi kanskje skal gi dem penger, og derfor smører ekstra tykt på, i håp om at vi skal gi dem noen kroner. Vi lurte på hvor stor denne gruppen var. Basert på 9 spørsmål lagde vi en ”index of strategic answering” (sjekk appendixet i rapporten for liste av variable). Fordelingen ser du i figuren under. Den viser at det ikke er noen som svarer at de har det ille samme hva vi spør om. Det er en i Danmark som svarer ja på 8 av spørsmålene. De fleste ligger på rundt 3 av 9. De forteller altså om ting som ikke er bra på en av tre spørsmål, men ulike grupper forteller om ulike problemer – og dette er fordelinger som samvarierer med utdannelse og alder og mye annet. Jeg ble overrasket. Dere kan være det dere og.
Figure 1 Distribution of index of strategic answering (“the beggar narrative”). Romanian rough sleepers in the three Scandinavian capitals.
De spørsmålene jeg bruker i denne indeksen, er ikke så veldig sensitive, men de er typiske for de spørsmålene vi bruker mye i våre analyser. Det er slike spørsmål vi bruker når vi danner oss et helhetsbilde av populasjonen, hvor de kommer fra, hvordan de har det hjemme og hvordan de har det her. Og folk svarer ikke det samme. Om de skulle ha fått instruksjoner av bakmenn om hva de skal svare, så må det ha vært veldig kompliserte instruksjoner. Når det er intervju på 45 minutter, så klarer man ikke å be ulike personer til å servere ulike løgner på en måte som er logisk og samsvarer med forventingene; for eksempel at de som sier at de har bøter for tyveri bruker mer penger per dag enn de som kun oppgir inntekt fra tigging.
Jeg har intervjuet personer fra mange forskjellige grupper som er marginaliserte og som er vant til at alle snakker om dem, men nesten aldri med dem. Min erfaring er at slike respondenter verdsetter det å bli intervjuet langt høyere enn andre. Da vi karta prostitusjonsmarkedet i Oslo i 2004, ringe vi opp alle telefonnumre som ble brukt i annonsering for prostitusjon. Vi håpet å få kartlagt om de snakket engelsk eller norsk, og kanskje om det var asiatisk eller øst-europeisk aksent, men vi trodde ikke vi ville få så mye mer. Men etter å ha ringt et par telefoner gikk det opp for oss at dette var mennesker som veldig gjerne ville bli sett, som ville fortelle sin historie; vi fikk laget et spørreskjema og fikk intervjuet nesten alle. Fikk veldig spennende data.
Det Fafo skriver stemmer ikke med det folk ser på gata. Hvordan kan vi beskrive en helt annen virkelighet enn det mange andre ser, og påstå at det er vi som har rett?
En viktig grunn til dette er at gruppene som er synlige i bybildet, ikke nødvendigvis er representative for gruppen som helhet. For det er noen grupper tilreisende rumenere som er veldig synlige, og viser ganske tydelig at de ikke bryr seg noe om hva den jevne nordmann synes om dem. De selger piller og tyvegods åpenlyst, bæsjer rett foran folk, i parker og på kirkegårder, de bråker, er frekke og krangler eller er bare utrolig masete. I perioder har de dominert noen bydeler i Oslo på en måte som gjøre at det er umulig å ikke irritere seg. Det er også disse gruppene politiet har mest med å gjøre.
Men så kommer altså vi og sier vi ikke ser noe tydelig link mellom de kriminelle og tiggerne. Jeg skjønner at folk blir provosert. Men det handler om at flertallet av de tilreisende rumenerne er “en skjult populasjon” som det heter i metodelitteraturen. De har ikke lov til å sove ute, så de holder til på steder der ingen kan finne dem i skogen. De fleste går ikke i tradisjonelle rom klær, som mange forbinder med tiggere. Og noen av dem er overaskende flinke til å se skikkelig ut, selv etter en natt i skogen. De som har vært her en stund – og det er jo de fleste – har lært seg til at om man skal tigge er det best å sitte helt stille og bare smile. Det gjøre at de tradisjonelle tiggerne ikke dominerer i bybildet på samme måte, selv om det sitter noen utenfor nesten hver eneste T-banestasjon og dagligvarebutikk og narvesenkiosk i Oslo området. Om vi som forskere vil få oversikt over slike grupper, bruker vi spesielle metoder; det er derfor vi bruker nettverks rekruttering. Og da ender vi opp med å beskrive andre grupper, enn det Brennpunkt gjør i dokumentaren sin. Men jeg forstår at mange Oslo borgere føler at Brennpunkt dokumentaren gir et riktigere bilde.
Når vi ser på hele gruppen samlet, så finner vi at det er noen kriminelle miljø, men det er og en stor gruppe som driver med andre ting, og som oppfører seg veldig annerledes. Det er denne gruppen som er typisk for den store gruppen mennesker fra Romania som oppholder seg i Oslo uten et skikkelig sted å bo og uten en skikkelig jobb.
Min erfaring med å intervjue i marginaliserte grupper er at det er mye som går som man ikke trodde ville gå, og så får man problemer og utfordringer som man ikke forutså. Denne typen studier vil aldri få samme kvalitet som de store undersøkelsene som for eksempel Statistisk Sentralbyrå gjennomfører. Det handler ikke om oss – men om type populasjon. Det betyr ikke at det ikke kan være metodisk solid, og ikke minst, viktig forskning.