Report 2016
Jeg har skrevet et notat hvor jeg går i dybden på noen saker der mindreårige har blitt identifisert som ofre for menneskehandel. I notatet viser jeg hvordan arbeidet med oppfølging og identifisering svikter i alle ledd, og at mye handler om at disse barna, som sjelden er bosatt i en kommune, må konkurere om knappe ressurser med bosatte barn. Barna som ikke er bosatt i en kommune, er alles ansvar, og det fører gjerne til at det ikke er noen som tar ansvar for dem. Les notatet her
Dabladet kjørte i samme periode en serie der de fokuserte på mindreårige ofre for menneskehandel og den oppfølgingen de har fått (see blant annet her). De overså de viktige strukturelle faktorene for at denne omsorgssvikten kan forekomme, og fokuserte fenomen som har lite med menneskehandel å gjøre. Blant annet startet disse reportasjene med å referere til de høye ankomst tallene av enslige mindreårige asylsøkere. Vi finner imidlertid nesten ingen menneskehandelsaker i de gruppene som har høyest ankomsttall av mindreårige asylsøkere – det er andre nasjonaliteter – ofte utenfor asylsytemet – som dominerer.
De foreteller også detaljert fra en sak med mistanke om menneskehandel som de har fått innsyn i. Lite er gjort for å anonymisere informasjonen, så jeg vet godt hvilken sak det er snakk om. De forteller om en gravid tenåring som tigger i Oslo, og som barnevernet ønsker å tvangsplassere som offer for menneskehandel, men som ikke får medhold i fylkesnemda at ungdommen blir utsatt for menneskehandel. Her er det tydelig at hverken journalisten eller det aktuelle barnevernskontoret ser at også utenlandske barn kan være i en vanskelig omsorgssituasjon uten at det gjør moren er en overgriper. Foreldre kan ha begrenset omsorgsevne eller ikke være økonomisk i stand til å ta seg av barnet sitt uten at det er kriminelt. Barnevernet kunne satt inn tiltak for å hjelpe jenta, uten å ta fra henne all kontakt med mor og familie mens hun var høygravid.