Essay publisert i Morgenbladet 28/4 2017
Jeg har dette bildet på netthinnen som jeg ikke får bort. To små gutter i varme vintersko og skinnjakker, som sykler i full fart på hver sin barnesykkel langs en jordvei på den rumenske landsbygden. I bakgrunnen er det rekker av nybygde tre-etasjes murhus. Med sine spisse tak gir de et litt skandinavisk inntrykk; som fargerike Block-vatne hus i mur. Besteforeldrene står foran huset dere – smilende, stolte og glade for å ta imot en nordmann i hjemmet sitt. Sønnene deres er i Norge akkurat nå og tigger.
Jeg er i landsbyen M i Romania i forbindelse med et forskningsprosjekt; jeg prøver å kartlegge alternativene til migrasjon for de som tigger i Skandinavia i dag. Hva lever de av de som blir i Romania og ikke reiser ut? Det har vært noen deprimerende dager så langt. Jeg har nettopp intervjuet en bonde i nabolandsbyen, som forsørget storfamilien gjennom jordbruk og salg av hjemmelagde mursteiner. De klarte seg så vidt økonomisk, men de magre og tynnkledde barnebarna som stod og stirret på oss fra døråpningen i det iskalde huset vitnet om fattigdommen de levde med. Så når jeg ser disse leende guttene som sykler av gårde i vinterklærne sine kjenner jeg først en slags lettelse. Lettelse over å få fattigdommen litt på avstand.
I landsbyen M har jeg valgt et tilfeldig hus, og har intervjuet disse guttenes besteforeldre; et par i 50 årene. Han er utdannet mekaniker, og hadde en jobb i de lokale gruvene helt til gruvene ble lagt ned i 2013. Etter det tok han med seg hele familien til Portugal, og der bodde de og jobbet i jordbruket en periode. Men da faren lå for døden hjemme i Romania dro de hjem for å være med ham. Etter det klarte han ikke å få seg jobb i Portugal igjen, og nå lever familien av tigging. Han og konen reiser til Sverige, og sønnene reiser til Norge. Og slik får de penger til mat og klær, strøm og skolegang for barna. Slik lever alle hushold i denne landsbyen, blir jeg fortalt. Noen reiser fremdeles til Portugal, men stadig flere presses ut av jobbene der, og søker seg mot Skandinavia og tigging.
De forteller en historie om motgang og mestring. Om hvordan de har klart seg i et land som ikke gir rom og sigøynere mange muligheter. Og jeg føler først en slags optimisme av å snakke med dem, av å se at pengene de tjener i Skandinavia, klarer å løfte dem ut av den verste fattigdommen. Det er først når jeg setter meg i bilen for å dra bort fra landsbyen at det slår det meg med en voldsom kraft hvor håpløst dette er. Flotte murhus, som det koster en formue å varme opp, på rad og rekke langt ute på landet. Et sted helt uten industri eller noen som helst produksjon som gir mulighet for sysselsetting. Det er ingen offentlig administrasjon og knapt noen offentlige tjenester ut over 4-årig barneskole. En enklave av “sigøynere”, mer eller mindre avsondret fra resten av det rumenske samfunnet. Et samfunn der alle reiser til utlandet for å tjene penger, og hvor tigging, flaskepanting, og magasinsalg ofte er eneste inntektsmulighet. Om de skulle ønske å flytte, er det lite sannsynlig at noen vil være interessert i å kjøpe huset deres. Hus i Romlandsbyer uten arbeidsplasser har begrenset markedsverdi. Likevel investerer de nesten alle pengene de tjener i utlandet i disse husene. Når inntektene fra utlandet har stoppet opp, og elektrisiteten er skrudd av er disse husene iskalde, allerede i oktober. Uten strøm må de være nesten ubeboelige når minusgradene dominerer fra desember til mars. Og slutter de å reise til Skandinavia for å tigge, er sjansene store for at de ikke lenger vil ha råd til å varme dem opp.
Denne “tiggermobiliteten” skiller seg fra andre migrasjonsstrømmer jeg kjenner til på noen viktige områder. De som reiser er stort sett mennesker fra landsbygden, og reiser ut uten at de tar med seg familie, og uten at de flytter bort fra det området de er vokst opp i. Dette er på ingen måte unikt for romlandsbyene i Romania. Områder med mye forsørger-migrasjon finner vi mange steder i verden, blant annet i Ukraina, der jeg gjorde feltarbeid for doktorgraden min. I Ukraina er det for eksempel vanlig at familiefedre som ikke klarer å finne seg en jobb hjemme, drar til utlandet for å jobbe i korte perioder, mens familien blir boende hjemme. Slik “pendelmigrasjon” finner over hele verden. Men i rom landsbyene i Romania treffer vi ungdommer som planlegger en livsstil der deblir boende i hjembygden, men reiser til utlandet for å tjene penger, primært på tigging og flaskepanting.
Når jeg spør unge ikke-rom, i Romania og andre steder, hva de skal gjøre når de slutter å reise ut for å jobbe, så har de alltid et svar. De har et mål som de sparer opp til, og en plan for livet etterpå. Men når jeg spør unge rom det samme spørsmålet ser de enten forvirret eller oppgitt på meg, og har ingen svar. Det er ikke sannsynlig at de vil slutte med reisingen. Tiggingen er ikke en kortvarig løsning på akutte økonomiske problemer, men er i ferd med å bli en livsstil. De opplever ikke at de har andre alternativer.
I migrasjonslitteraturen beskrives ungdommer som en veldig mobil gruppe. Også de som vokser opp i fattige land. Men slik ungdomsmobilitet finner som oftest sted før de etablerer familie. Når de gifter seg og får barn, prøver de fleste å slå seg ned et sted hvor de kan finne arbeid. Kommer de fra landsbygda flytter de gjerne inn til tettsteder og byer for å finne arbeid der. De planlegger ikke et liv der en av ektefellene driver med pendelmigrasjon og er i utlandet halvparten av tiden. Da flytter de etter jobbene. Men i noen av de romlandsbyene jeg har vært i det siste året, skjer ikke dette. Ungdommen blir boende på landsbygden, til tross for at det ikke er noen jobber der.
Romania har i dag den laveste urbaniseringsgraden i EU, i følge tall fra Eurostat. Når det er overskudd av arbeidskraft på landsbygden, er det naturlig at folk flytter til byene hvor de har større sjanse for å finne arbeid. I bynære områder er der behov for oppvaskhjelper, gatefeiere og sikkerhetsvakter og mye annet, og om man ikke engang får en slik jobb kan man som oftest klare å tjene noen kroner på å være bærehjelp på markedet eller selge bær på torget. Men istedenfor å prøve lykken i byen, blir store grupper av rom boende på landsbygden, hvor de har svært begrensede muligheter til å tjene penger, og livnærer seg med å reise til utlandet for å tigge og pante flasker og annet “gatearbeid”.
Har dette noe å gjøre med at de er rom? Ja, men kanskje ikke av de grunnene folk ofte ser for seg. Dette handler først og fremst om at rom i Romania ikke eier jord. De bor ofte i segregerte områder i tilknytning til en landsby, der etniske rumenere eier jorden. Under kommunismen var mange rom ansatt i kollektivjordbruket, på lik linje med etniske rumenere. Men da jorden ble privatisert etter kommunismens fall, gikk jorden tilbake til de som eide jorden før kommunismen. Og rom, med sin bakgrunn som slaver i jordbruket, eide ikke jord før kommunismen heller, selv om de har bodd på landsbygden og arbeidet i jordbruket i mange generasjoner.
Rombefolkningen som i dag bor på landsbygden har få muligheter til å komme seg i lønnsarbeid. Mange prøver å få dagarbeid i jordbruket, men fattige Rumenske bønder har sjelden råd til å leie inn arbeidere, og behovet for dagarbeidere er konsentrert rundt noen uker på høsten og våren. Jo mer teknologi som innføres i jordbruket, jo mindre behov blir det for ufaglærte manuelle arbeidere. Noen romfamilier driver med tradisjonelle håndverk; de lager kasseroller, kurver eller mursteiner. Men det er vanskelig å konkurrere med masseproduserte varer fra Kina – både på pris og kvalitet, og inntektene fra de tradisjonelle håndverkene faller også.
Etniske rumenerne som bor på landsbygden har som oftest et jordstykke de kan dyrke, og mange har lønnsarbeid eller et håndverk de kan tjene penger på ved siden av. Men til tross for det er det mye fattigdom blant bøndene. Rombefolkningen som ikke engang har tilgang på jord har ikke sjanse til å klare seg uten lønnsarbeid.
Så derfor – hvorfor flytter de ikke til byen? I Romania er det ikke noen politikk som legger til rette for endring i bosettingsmønstrene, slik at flere kan reise inn til byene. Tvert i mot kan det virke som at man prøver å få rombefolkningen som bor i byene til å flytte ut på landsbygden. I byen Cluj i Transilvania bestemte de seg for å rive noen rombosetninger i byen. Mange rom eier ikke jorden som husene deres står på, og har få rettigheter om det er andre som vil ha jorden deres. Og i byene er jorden attraktiv. I dette tilfellet fikk noen av de som ble gjort hjemløse (men langt fra alle) tilbud om sosialboliger – blant annet med støtte fra Norske EØS midler. Halvparten av sosialboligene ble bygget på landsbygden. De fjernet altså rom-bosetningene i byen, og flyttet dem ut på landet, der de ikke har mulighet til å kunne forsørge seg selv.
Det vil kanskje overraske noen at det finnes helt vanlige bydeler i Romania som er rombosetninger. Ikke sigøynerpalass med BMW’er utenfor, som pressen i både Norge og Romania elsker å vise fram. Men rekker med vanlige hus med små hager og en og annen Dacia langs veien. Områder som ser ut som en helt vanlig bydel i Romania. Jeg tar forresten ofte feil, når jeg forsøker å vurdere om noen er Rom eller ikke. Den rumenske tolken min ser heller ikke forskjell. Vi må ofte spørre dem. For de ser ikke lenger så forskjellige ut, når levestandarden er den samme. Media gir oss så sjelden dette bildet, av vanlige arbeidende rom, men om rom får tilgang på arbeid så klarer mange seg fint. Det får de imidlertid ikke så lenge de bor i isolerte enklaver på landet.
Tendensen til å isolere seg i enklaver, forsterkes av at mange rom ønsker å bo i områder der de er i flertall. De forteller gjerne at de føler seg utrygge når de er alene blant ikke-rom. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå, om vi ser på roms historie, både tidligere og i nyere tid. Akkurat som for jødene, er folkemord og forfølgelse en del av familiehistorien for mange rom, og diskrimineringen er framdels omfattende. Noen av de som kommer til Skandinavia trekker fram vennligheten de blir møtt med her, som overaskende og viktig for dem. Vennlighet fra fremmede er ikke noe de er vant til. For mange er det en del av Rom-identiteten å være uønsket og utsatt for forfølgelse. De mener de bare kan stole på sine egne. Familiebåndene blir ekstra viktige. Og denne avhengigheten av familien gir sårbarhet. Det gjør det vanskelig å bryte ut, selv for de som blir utsatt for vold og overgrep. Og sårbarheten forsterkes av lavt utdannelsesnivå og dårlige skoler i rom-landsbyene, og tidlige ekteskap, og hvor det ikke er uhørt at en 17 åring allerede er 3-barns- mor eller -far.
Utdannelse er gjerne mantraet for alle som vil arbeide for at en bedring av roms situasjon. Om barna bare får utdannelse, så vil vel neste generasjon få de annerledes. Og det nok mye sant i det. Det er et ektepar som tigger i Oslo, som finansierer jus-studiene til sønnen sin gjennom tigging her i Oslo. Jeg liker veldig godt å snakke om denne familien. Jeg trekker det fram hver gang jeg har anledning til det. Og jeg koser meg med tanken på at leseren av dette essayet, neste gang han går gjennom Oslo, vil lure på hvem av tiggerne det er, som har en sønn som studerer juss. Og jeg liker historien fordi den gir en følelse av optimisme – at tiggingen fører til endring, og at ting sakte men sikkert blir bedre. Men sannheten er at denne pappaen på ingen måte er representativ for den rumenske rombefolkningen, eller tiggerne i Oslo. Han ble utdannet under kommunismen, og hadde et yrke han jobbet i fram til 1989, og har hele livet vært opptatt av å kjempe for roms rettigheter. De fleste andre jeg har snakket med har få ambisjoner om utdannelse for barna sine. I landsbyene er det sjelden mer enn barneskole, og det er ikke alltid skoletransport etter 4 eller 6 klasse. Alt for mange slutter lenge før gymnaset. De har uansett ikke noen forhåpninger om at de skal klare å komme seg opp fra bunnen av samfunnshierarkiet ved å gå på skolen. Gapet til majoritetsbefolkningen er for stort, og rasismen i samfunnet for omfattende. Og det hjelper ikke med utdannelse om man bor i en romenklave helt uten arbeidsplasser.
Problemene rom vokser opp med er det liten vilje til å gripe tak i i Romania i dag. Barnevernet lar barnebruder ned i 11 års alderen få flytte inn til svigerfamilien, barn går uten skolegang, og mange lever med vold i familien. Og alle skylder på fattigdommen. For Rumenske myndigheter har løsningen på fattigdomsproblemet vært å oppfordre til migrasjon. Og migrasjon har gjort mange i stand til å forsørge seg selv. Pengene fra tigging kommer godt med. Det gjør at de får mat, varme vintersko og skolegang til barna. Men migrasjon fører også til at et bosettingsmønster som ikke er levedyktig sementeres; Rom befolkingen investerer pengene sine i hus som ikke lar seg selge, i rom-enklaver der de ikke har mulighet til å forsørge seg selv om de ikke reiser til utlandet. Samtidig gjør migrasjonen at rumenske myndigheter kan ignorere de mange og alvorlige problemene i denne gruppen. Marginaliseringen de lever med blir ignorert – både i Romania, og her i Norge. Ingen vil påta seg ansvaret. Tigging, flaskepanting og andre gate-aktiviteter blir rombefolkningens mestringsstrategier, og de gjør at mange klarer de seg helt fint så lenge inntektene fortsetter å komme fra utlandet. Og i mellomtiden er det ingenting som forandrer seg, bortsett fra husene.